Jeg satt alene julaften
Da jeg var 6 år gammel, skilte foreldrene mine seg. Og etter dette begynte en fordelingsnøkkel som skulle vare i mange mange år. Annen hver jul var det den enes eller den andres jul. Så det ble ganske raskt til at jeg feiret både to og tre «julaftner» med forskjellige familiemedlemmer, så alle skulle få en del av kaka. Jeg var jo på min mors side eneste barn, eneste tante/onkel barn og eneste barnebarn. Så oppmerksomheten var mye, mye mer en mitt lille og sensitive vesen egentlig taklet.
Med min fars nye familie var vi etterhvert tre barn + kusiner, og så begynte siste generasjon arvinger å komme. Så familejulene spant fra 2 til 18 personer. Fra stillehet og tv titting til et lurveleven og kakleri av en annen verden. Og pakkegalskap til over midnatt og utslitte julenisser som ba andre om å ta over pakkeutdelingen. Og hvert år kalkulering om hvor jeg burde være denne julaften.
For et skilsmissebarn bestemmer ikke hvor vi skal være, vi bestemmer oss når vi finner ut hvem vi sårer minst. Sitter en forelder alene, er det lett å «velge» det stedet den julen, fordi tanken på ensomheten er ubærelig for et barn. Selv om den matematisk delen av oss vet at det er den andre foreldrens tur, og den foreldren blir såret over å bli valgt bort. Men sitter hvertfall ikke alene.
Noen av de stedene jeg kommer på i farta at vi har feiret jul. Asker Jungskollen, Asker Eventyrveien, Ulven, Oppsal, Asker Reistalia, Fredrikstad, Bodø, Leirfjord, Skjetten Norbyveien, Skjetten Landskronaveien, Skjetten Landskronaveien tante, Gamle Skjetten hos tante & onkel, Foreldrene til Per, Foreldrene til Tormod, Madeira, Istanbul, Paris, Tønsberg, Tyristrand, Oslo på Grønland, Kolbotn, Søstra til Espen, Spania- Grand Canaria, Thailand, på jobb på Oslo Taxi, på jobb på hotellet, på jobb i Istanbul, Asker hos Kristin, Furunes, hos broren min på Refstad,
Så en jul fikk jeg bare nok. Jeg orket ikke alt jeg skulle ta hensyn til alle. Jeg sa fra til alle sammen at i år skulle jeg sitte alene. Det ble ramaskrik. De ville vi skulle snakke om det. Jeg sa bare, at jeg er sliten, jeg jobber på selve julaften, det er ikke synd på meg, jeg velger dette selv. Og jeg sto på mitt. Trodde kanskje jeg skulle grue meg og angre på valget mitt når kvelden nærmet seg. Vurderte å dra på slik alternativ jul sammen med andre som organiseres i Oslo, men tenkte at da ville jeg jo bare fylle opp for noe jeg trodde jeg måtte ha.
Så jeg dro bare hjem etter jobb. Snøen lavet ned. Kvelden var mørk og alle bylysene lagde lun stemning i gatene. Jeg trampet av meg snøen nede i gangen. Gikk opp til leilightene på St.Haugen og låste meg inn. En ro ventet meg. Ingen krav, ingen forventninger, bare meg. Jeg dusjet, pyntet meg. Lagde meg mat, tente et lys. Juletreet sto pyntet i hjørne og jeg slo på tv’n og der smilte en hyggelig hallodame til meg og ønsket meg god jul. Koselige julefilmer og små program. Jeg la føttene på bordet og drakk noen sakte slurker av vinglasset og følte fred.
Litt rart var det. Jeg visste jo regien på de andre i familien sine juler. Visste på klokkeslettet hva de gjorde når, og lo da jeg plutselig hadde glemt å følge med i fjern-senarioet et øyeblikk. DA visste jeg at jeg endelig slappet av. Jeg fikk noen sms’er som takket for presangene, og jeg sendte noen tilbake for de pakkene jeg hadde fått.
Dagen etter dro jeg opp til en venninne. Vi lå på hver vår sofa, med litt vin og god mat og kikket på tv. Fremdeles helt med vilepuls.
Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe meg julefølelsen min. Så året etter bestemte jeg meg for å «ta tilbake julen». Jeg dro på julekonsert med Sølvguttene. Disse vannkjemmede små englene som sto der i den vakre kirken, rører hjertet ditt og gir deg klump i halsen så det er vanskelig å synge med til Deilig er Jorden på slutten. Jeg sto på skøyter i Spikersuppa. Jeg spilte julemusikk hjemme og skrev julekort. Jeg dro på julekåseri med Toppen Beck og en hel rad med gjester. Jeg kjøpte mitt første egne juletre for kr 50 på Youngstorget. Og sakte, men sikkert ble det vekket et fordums minne inne i meg.
Et minne om hva julen egentlig handler om for meg. Ikke hvor jeg er, ikke om vi spiser kalkun eller ribbe. Ikke om de som sitter rundt bordet er venner eller familie eller hvor mange vi er. Aldri om mengden eller prislappen på presangene. Men den indre følelsen av håp. Den indre følelsen av å prøve å samle de du er glad i og de som trenger noen å være glad i. Og at dette kun er en kveld av 365 dager i året og at alle de andre dagene er like viktige. Og at denne kvelden ikke er enestående. Du kan lage enestående kvelder når som helst, med hvem som helst. Og at budskapet alltid vil være det samme; kjærlighet. Til deg selv, til andre og til de som er nær og fjern.
Det er noe annet for de som ikke har noen steder å dra. For jeg valgte min aleneaften og vet at jeg kan om jeg vil. Men de som opplever at livets ironi strør salt i ensomme sår denne kvelden bør reise en stemme og si: Hey, jeg er her! Jeg eksisterer, jeg vil synes, jeg vil være med. Det burde aldri være flaut å si fra at akkurat nå, så kunne jeg trenge en vennlig sjel som åpner døren for meg og gjør at jeg føler meg inkludert.
For det er DET julen handler om.
