Kategori: Blogg

Jeg satt alene julaften

Da jeg var 6 år gammel, skilte foreldrene mine seg. Og etter dette begynte en fordelingsnøkkel som skulle vare i mange mange år. Annen hver jul var det den enes eller den andres jul. Så det ble ganske raskt til at jeg feiret både to og tre «julaftner» med forskjellige familiemedlemmer, så alle skulle få en del av kaka. Jeg var jo på min mors side eneste barn, eneste tante/onkel barn og eneste barnebarn. Så oppmerksomheten var mye, mye mer en mitt lille og sensitive vesen egentlig taklet. Med min fars nye familie var vi etterhvert tre barn + kusiner, og så begynte siste generasjon arvinger å komme. Så familejulene spant fra 2 til 18 personer. Fra stillehet og tv titting til et lurveleven og kakleri av en annen verden. Og pakkegalskap til over midnatt og utslitte julenisser som ba andre om å ta over pakkeutdelingen. Og hvert år kalkulering om hvor jeg burde være denne julaften.
For et skilsmissebarn bestemmer ikke hvor vi skal være, vi bestemmer oss når vi finner ut hvem vi sårer minst. Sitter en forelder alene, er det lett å «velge» det stedet den julen, fordi tanken på ensomheten er ubærelig for et barn. Selv om den matematisk delen av oss vet at det er den andre foreldrens tur, og den foreldren blir såret over å bli valgt bort. Men sitter hvertfall ikke alene.

Noen av de stedene jeg kommer på i farta at vi har feiret jul. Asker Jungskollen, Asker Eventyrveien, Ulven, Oppsal, Asker Reistalia, Fredrikstad, Bodø, Leirfjord, Skjetten Norbyveien, Skjetten Landskronaveien, Skjetten Landskronaveien tante, Gamle Skjetten hos tante & onkel, Foreldrene til Per, Foreldrene til Tormod, Madeira, Istanbul, Paris, Tønsberg, Tyristrand, Oslo på Grønland, Kolbotn, Søstra til Espen, Spania- Grand Canaria, Thailand, på jobb på Oslo Taxi, på jobb på hotellet, på jobb i Istanbul, Asker hos Kristin, Furunes, hos broren min på Refstad,

Så en jul fikk jeg bare nok. Jeg orket ikke alt jeg skulle ta hensyn til alle. Jeg sa fra til alle sammen at i år skulle jeg sitte alene. Det ble ramaskrik. De ville vi skulle snakke om det. Jeg sa bare, at jeg er sliten, jeg jobber på selve julaften, det er ikke synd på meg, jeg velger dette selv. Og jeg sto på mitt. Trodde kanskje jeg skulle grue meg og angre på valget mitt når kvelden nærmet seg. Vurderte å dra på slik alternativ jul sammen med andre som organiseres i Oslo, men tenkte at da ville jeg jo bare fylle opp for noe jeg trodde jeg måtte ha.
Så jeg dro bare hjem etter jobb. Snøen lavet ned. Kvelden var mørk og alle bylysene lagde lun stemning i gatene. Jeg trampet av meg snøen nede i gangen. Gikk opp til leilightene på St.Haugen og låste meg inn. En ro ventet meg. Ingen krav, ingen forventninger, bare meg. Jeg dusjet, pyntet meg. Lagde meg mat, tente et lys. Juletreet sto pyntet i hjørne og jeg slo på tv’n og der smilte en hyggelig hallodame til meg og ønsket meg god jul. Koselige julefilmer og små program. Jeg la føttene på bordet og drakk noen sakte slurker av vinglasset og følte fred.
 Litt rart var det. Jeg visste jo regien på de andre i familien sine juler. Visste på klokkeslettet hva de gjorde når, og lo da jeg plutselig hadde glemt å følge med i fjern-senarioet et øyeblikk. DA visste jeg at jeg endelig slappet av. Jeg fikk noen sms’er som takket for presangene, og jeg sendte noen tilbake for de pakkene jeg hadde fått.
Dagen etter dro jeg opp til en venninne. Vi lå på hver vår sofa, med litt vin og god mat og kikket på tv. Fremdeles helt med vilepuls.

Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe meg julefølelsen min. Så året etter bestemte jeg meg for å «ta tilbake julen». Jeg dro på julekonsert med Sølvguttene. Disse vannkjemmede små englene som sto der i den vakre kirken, rører hjertet ditt og gir deg klump i halsen så det er vanskelig å synge med til Deilig er Jorden på slutten. Jeg sto på skøyter i Spikersuppa. Jeg spilte julemusikk hjemme og skrev julekort. Jeg dro på julekåseri med Toppen Beck og en hel rad med gjester. Jeg kjøpte mitt første egne juletre for kr 50 på Youngstorget. Og sakte, men sikkert ble det vekket et fordums minne inne i meg.
 
Et minne om hva julen egentlig handler om for meg. Ikke hvor jeg er, ikke om vi spiser kalkun eller ribbe. Ikke om de som sitter rundt bordet er venner eller familie eller hvor mange vi er. Aldri om mengden eller prislappen på presangene. Men den indre følelsen av håp. Den indre følelsen av å prøve å samle de du er glad i og de som trenger noen å være glad i. Og at dette kun er en kveld av 365 dager i året og at alle de andre dagene er like viktige. Og at denne kvelden ikke er enestående. Du kan lage enestående kvelder når som helst, med hvem som helst. Og at budskapet alltid vil være det samme; kjærlighet. Til deg selv, til andre og til de som er nær og fjern.
Det er noe annet for de som ikke har noen steder å dra. For jeg valgte min aleneaften og vet at jeg kan om jeg vil. Men de som opplever at livets ironi strør salt i ensomme sår denne kvelden bør reise en stemme og si: Hey, jeg er her! Jeg eksisterer, jeg vil synes, jeg vil være med. Det burde aldri være flaut å si fra at akkurat nå, så kunne jeg trenge en vennlig sjel som åpner døren for meg og gjør at jeg føler meg inkludert.
For det er DET julen handler om.

Lysskipet over New York
 

 
Under sensommeren i 2007 ble det på en av nettstedene for det alternative begynt å diskutere ang et lysskip som skulle vise seg over New York i september. De pratet frem og tilbake om hva dette kunne være og hvilket budskap skipet ville komme med. Og alle pratet som om dette var en ting de var totalt overbevist om at skulle oppstå. En hendelse like fastlagt som om Kongen hadde takket ja til en invitasjon og skulle komme på middag.
Jeg spurte hvor de hadde denne informasjonen fra fortalte de at det var kanalisert gjennom en person som brukte å kanalisere for store grupper og som hadde masse kanaliseringsmateriale liggende ute på Youtube. Jeg spurte igjen om hvordan slike datoer og steder ble tatt som seriøse kanaliseringer, og de ble ganske sure på meg som stilte spørsmål og ødela hele gleden. Og forsøkte også å stille spørsmål om hensikten med dette skipet, men igjen så begynte de å ignorere meg. Jeg var tydeligvis for teit til å forstå disse tingene.
Dagen kom, og dagen gikk. Jeg fulgte med i diskusjonsgruppen, men hele diskusjonstrådel var nå helt død. Jeg la ut spørsmål om dett hadde vært fint med lysskipet, men ingen, absolutt ingen skrev noe som helst mer i denne lysskiptråden.
Omlag 1 måned etter kom det ut en video på youtube, det en proffesor aktig fyr hadde en lang forklaring på hvorfor vi IKKE hadde sett lysskipet. For det hadde jo vært der. Men det var VI som ikke var klare for å se det.
Det er mye innenfor det «alternative» vi ikke kan forklare. Men i det minste ser vi resultater av healing, av åndekontakt og av akkupunktur. Om vi ikke alltid forstår hvordan, så ser vi resultater. Noen mer målbare enn andre, men så lenge folk føler seg bedre, så er jo målet oppnådd.
Så tenk deg om før du biter på slike agn. behold bakkekontakten litt, ta et dypt pust og tenk; hva kan jeg bruke dette til, har det noen verdi for menneskeheten? Om ingen av de spørsmålene kan besvares, da slipper du taket, går videre og gjør noe hyggelig i stedet for å nære et fantasifoster.

Du kunne gjort meg til drapskvinne
Jeg ante fred og ingen fare. Jeg hadde kjørt denne strekningen hundrevis av ganger før. Veiens alle humper, svinger, asfalthull, glatte partier, rolige strekninger og steder der det var fare for kø, alt lå inne i motorikken min. Partiene med stor viltdyrfare og fartsreduserte strekninger forbi skoler og overganger. Denne dagen var det et lett snøvær i luften, og veien var glatte. Jordene var snødekte og det var vinter i norgeslandskapet. Så jeg kjørte normalt. Jeg skulle bare hjem, og ville være hjemme om 5 minutter.
På en strekning med endel hus langs begge sider, sto en eldre mann langs veikanten. Han sto og speidet til høyre og venstre så jeg tenkte han så seg for før han skulle gå over veien. Postkassene til disse husene var på et stativ på den andre siden av veien. Han kikket mot meg, kikket i motsatt kjøreretning, kikket mot meg. Og jeg tenkte at han så meg. Han hadde sett 2 ganger i retningen av der jeg kom fra. Så jeg kjørte normalt videre. Men plutselig begynte den gamle mannen å GÅ UT I VEIBANEN!
Plutselig var jeg veldig våken. Jeg tenkte i en brøkdel av et sekund på valgene jeg hadde. Bremset jeg kraftig nå rissikerte jeg at bilen ville få skrens og jeg ville miste kontrollen. Kjørte jeg foran han, så ville jeg kunne treffe ham og samtidig havne ned en skrent med et stort tre på den andre siden, tutet jeg kunne han fryse midt i veibanen eller begynne å løpe ukontrollert til en av sidene. Jeg hadde et valg. Grøfta bak ham. Jeg svingte på rattet og dundret med hele bilen ned i den snøfyllte grøfta.

Jeg satt i 45graders helling med bilen, veltet over mot passasjersiden og kjente etter om jeg kunne kjenne alle kroppsdelene og om jeg kjente nakken, hodet, skuldrene. Kjente etter på pusten. Jeg hadde ikke begynt å kjelve ennå, men jeg regnet med at det begynte snart. Foreløpig var jeg sprengfull av adrenaling og tenkte forbausende klart.Men jeg var sint, jeg var rasende. Høyst sannsynlig redd for det som var så nære på å kunne ha skjedd. Jeg kunne ha drept en gammel mann! Uten å ville det, uten å føle at jeg hadde gjort noe galt. Han gikk jo for faen bare rett ut i veibanen selv! Men i henhold til veitrafikkloven ville det vært mitt ansvar å stoppe for alt som beveger seg langs og i veibanen. Selv om denne mannen selv hadde for eget maskineri gått ut i veien rett foran bilen.
Jeg fikk av meg beltet, heist meg ut gjennom døren som jeg nesten måtte dytte oppover. Og krabbet opp på veikanten. Mannen sto i postkassen og snudde ryggen til meg. Jeg ropte til ham, for jeg var forbanna og full av adrenalin. Jeg ropte at Hva faen er det du driver med! Du kan jo ikke bare gå ut i veibanen på den måten. Jeg kunne drept deg! Han prøvde å late som om han ikke merket at jeg snakket til ham. Så jeg forsto at han forsto hva han hadde gjort. Han snudde seg mot meg og sa: Ja, hadde du lysene på på bilen da? Jeg freste mot ham at Hallo! Lysene kommer på av seg selv når jeg vrir om nøkkelen i tenninga! Og han bare løp opp mot huset sitt igjen. Jeg så på hele ham at han visste, jeg så på hele ham at han var redd. Men det var jeg også. Redd og forbanna. Og jeg hadde nesten blitt en drapsperson, og jeg hadde bilen liggene i 45graders vinkel i en snøfyllt grøft. Ironoen var at jeg lå i en grøft, 200 meter fra fengselet.

Noen karer i en bil stoppet i veien og ropte til meg og jeg trengte hjelp. Jeg var jo litt på tuppa, så det var fristende å svare: Nei, ser det slik ut? Men jeg var takknemmelig over deres velvillighet og svarte: Ja veldig gjerne. De spurte om jeg hadde kjørt ut, og jeg svarte nei, jeg kjørte i grøfta selv for ikke å drepe en gammel mann. Og de bare så på meg med store øyne. Og en bil til stoppet og sammen fikk de dratt meg opp fra grøfta med et rykk. Bilen fungerte faktisk, og etter å ha børstet den fri for masse tettpakket snø, så kunne jeg kjøre de siste 5 minuttene hjem. Folk er som regel snille, mange er hjelpsomme.
Vel hjemme kom selvfølgelig reaksjonen. Jeg sto i dusjen og skalv og gråt. Jeg var sint, lei meg, rasende, forbanna og i sjokk. Jeg kunne ha drept noen. Så lett er det. Så fort kunne det skjedd. Så liten vilje og så lett.
Så det er lett å dømme når man leser om hendelser i avisene og hører om saker på nyhetene. Men det er aldri din jobb å være dommer. Plutselig en dag kan det være deg de snakker om, alt du burde og alt det smarte du skulle gjort i det rette øyeblikket. Og livet ga deg bare 3 sekunder å tenke på, og det meste gikk på instinkt. Du kan aldri øves opp til noe slikt, du kan aldri vite din eksakte reaksjon. Du kan aldri vite. Så unngå å dømme. De aller fleste menneskene av jordens befolkning kommer aldri bort i en slik situasjon selv, der marginene er på feil side, selv om nestenulykker skjer hver dag. Og det er lett å være snar med å være besservisser ovenfor de som faktisk passerer en slik grense. Vi kaller det flaks når det går vel i slike nestenulykker. Når marginene mellom katastrofe og seier er så små. Og jeg hadde måttet leve med, i hele mitt liv, å ha tatt livet av noen.
 
Jeg hadde flaks denne gangen, jeg valgte grøfta.

Livets tilstand og nyhet
Jeg var på en mantrasang workshop med Sonia Loinsworth og hun beskrev sangteknikkene for oss. Hun ba oss søke en spesiell tilstand av pust og energi, men unngå å la det bli en passiv tilstand, sa hun. Tenk at alle ordene og at hvert åndedre tt er nytt og friskt. Finn balanse mellom disse to. Og der og da sank ordene hennes dypt inn i meg, og jeg tenkte: Du snakker ikke om sang, du snakker om selve livet! ♥ Så finn din tilstand av lykke, glede, harmoni og realisme, men la aldri livet bli en passiv tilstand en selvfølgelighet. Gled deg over hvert nytt åndedrag, hvert vindpust, hver solstråle og alle du evner å elske, hvert glass vann og hver kopp med kaffe. Vær tilstede. Bevar evnen til å bli like glad som en hund, der den er like lykkelig for å se deg igjen, om du har vært borte i 10 minutter eller 10 timer. Du – en tilstand og en nyhet – alltid, hele tiden og i evig tid.
 
 

Hun snakket om kjærlighet og det evige liv
 

Jeg våknet en morgen og få sekunder etter at jeg hadde begynt å komme til meg selv, kjente jeg det som om jeg var i en massivt bilulykke. Kræsjet var så kraft  og at jeg ble slengt tilbake igjen. Jeg hadde knapt rukket å våkne og så opplevde jeg denne kraftige smellen. Her i mellom tåkeland og våken tilstand.  Huff tenkte jeg, hva nå da. Hvordan skulle jeg tolke dette? Ville noen av mine nærmeste komme ut for en ulykke? Skulle jeg selv kjøre ekstra forsiktig? Var det noe speiselt på nyhetene? Jeg tenkte jeg bare fikk være oppmerksom. Ikke så mye annet jeg kunne gjøre. Jeg kunne jo ikke begynne å leve dagen min full av redsel. Nei, jeg fikk bare være oppmerksom og tilstede. Ingenting spesielt skjedde denne dagen. Ikke noen store nyheter angående noen ulykker, ingen venner eller bekjente, over hodet ingen ting spesielt.
Neste morgen våknet jeg igjen av et kraftig smell.
Og dag nummer tre skjedde det samme.
Og dag nummer fire. Og fremdeles ingen mer informasjon som fulgte med dette voldsomme bilkrasjet.
Dag nummer fem kom. Og jeg bestemte meg for å finne ut hvem det var som forsøkte å kontakte meg. For dette var ikke tilfeldig lengre, dette var det helt klart en intensjon bak. Noen fra den andre siden forsøkte å kontakte meg. Jeg snakket med denne personen høyt og jeg sa: Hei, jeg forstår at du førsøker å kontakte meg. Men jeg forstår ikke hvem du er. Kan du utvide bildene du sender meg så jeg får flere detaljer. Og jeg la meg tilbake på puten igjen og slappet av i øynene for å tillate bildene å jobbe.
Først så jeg en betongsøyle der bilen tydeligvis hadde krasjet. Så etter noen minutter mer, så jeg en bilvei gjennom en liten tunnel, som en undergang. Bildet ble større og større, jeg kunne nå se store majestetiske trær langs veibanen utenfor den lille tunnelen. Og så skimtet jeg, nei, kunne det være, herre jemini det måtte være, nei dette er ikke sant, for der dukket konturene av Eiffeltårnet opp.

Jeg var i Paris, og den eneste jeg vet som som døde i en kraftig bilulykke i Paris er…………. nei, det kunne ikke være, jeg turde ikke tenke tanken fullt ut…….. Lady Diana? Og så grøsset jeg kraftig, gåsehuden sto på hele kroppen og jeg ble gråtkvalt og øynene ble fyllt med tårer. What! Her hos meg, jeg tenkte at nå hadde det rablet for meg. Nå var det egoet mitt som spilte meg et puss, at jeg var blitt stormannsgal. Og om det i så fall var henne, så ville jeg jo aldri tørre å fortelle det til noen. Folk ville jo tro at jeg forsøkte å være noe spesielt, ja for jeg kunne jo aldri si til noen at Lady Diana hadde vært en tur innom. Jeg vil jo bli oppfattet som et seriøst medium, ikke en hight-fligh person som finner på alt mulig tull for å få oppmerksomhet.
Så fikk jeg roet meg ned, og energien hennes var fremdeles tilstede. Jeg så nå ansiktet hennes henge over meg på høyre side. Det blendende og sky smilet, den fikse hårfrisyren og de klassiske ansiktstrekkene. Jeg tenkte at om hun aksepterer meg, så skal da jeg akseptere henne også.
 
Hun dukket opp hver morgen i omlag en ukes tid. Og hun pratet om kjærlighet. Om det å føle seg elsket og det å elske med hele sitt hjerte. Rent og uten å bekymre seg for å ikke bli elsket tilbake. At hun selv først i den siste tiden hadde følt seg elsket som person, det hadde tatt henne mange år med jobbing med seg selv for å klare å kjenne denne følesen. Hun pratet om privileget der hun hadde fått møte mange fantastiske mennesker. Både de som hadde gjort noe spesielt eller de som brukte alle kreftene sine på bare det å overleve. Og hun ble alltid fyllt av respekt og kjærlighet over disse menneskene som behold evnen til å gi av det de hadde. Og hvordan det gleder henne å se hvordan folk omfavnet henne og sønnene hennes og troen på det gode. Hun ville at jeg også skulle oppleve denne følelsen av å bli elsket, uten å være redd for å bli såret, tråkket på og forlatt. At jeg måtte stole på hjertet, som er så sterkt og som har slik en kraft og vilje. At jeg måtte stå opp for meg selv, og vite at jeg en dag ville nå mine mål. Så lenge jeg var tro til meg selv og beholdt lyset inne i meg.
En uke senere var samtalene over. Hvertfall for denne gang. Det hender i ny og ne at hun dukker opp når vi har felles meditasjoner, og da er det som regel flere som har sett henne samtidig. Så hun har helt klart fortsatt sitt virke, der hun sprer kjærlighet, håp og glede til folk som trenger det.
Om det virkelig var Lady Diana som besøkte meg fra den andre siden, det vil jeg nok aldri få vite 100%. Det kan jo være åndeverden brukte henne som symbolikk for at jeg skulle forstå budskapet. Men jeg må jo innrømme…….. at innerst inne………… har jeg en liten tro på at jeg faktisk hadde besøk av The Peoples Princess.

Allergi mot pompøse menn

Jeg er stort sett frisk, men en allergi har jeg. Pompøse besservissere av hankjønnsgender i 50-60 års alderen som tror de kan alt, vet alt og som skal fortelle andre hva som er de korrekte interesser, de korrekte bøker, korrekte tv program og de korrekte samtaleemner. Dessverre så er en del av disse svulstige karakterene ganske tydlige i deler av mediabildet. Og der de går så langt inn i iroeniens landskap, at det mest av alt ligner forfinede dueller, med muskedunder og corder. Bakgårdskatter med silkehansker.
 
Og du lille mann, ville det overrasket deg om jeg fortalte at vi andre også faktisk har et liv? At vi andre også har mestret, tapt, seiret og klatret opp igjen. At vi tør å vise nærhet og omtanke, uten å være redde for ryktet vårt om at vi skulle være svake. Og at diplomer og utmerkelser aldri vil nå opp til de arr og merker våre liv har gitt oss. Både de synlige og de usynlige.
 
Så du får sitte der på din høye hest. Et trygt sted, der du slipper å søle til skoene, har oversikt og kan holde godt i tømmene. Men en ting skal du vite. At den dagen du drister deg ned her i blomsterengen til oss som står her på bare føtter, så er du hjertelig velkommen. Stå her og sanse blomster, gress og strå. Puste dypt og erkjenne at jo faktisk, så enkelt kan livet være. One day………
 

 
 

Hva koster druene, barnet mitt?

Jeg var på markedet i Kadikøy i Istanbul. Vi er i året 1989, før Gulfkrigen. Dette området var et av de fine områdene i storbyen Istanbul, og det kunne lett sees på folks klær, frisyrer og bilene. Jeg gikk langs bodene og så alle de fristende tilbudene, masse med god frukt og noe annet småtteri jeg skulle få tak i.Jeg vandret inne i mellom salgsbodene i overflod. Sko, klær, kjøkkenartikler, bilder, matvarer, alt kan kjøpes her.
Jeg stilte meg foran en av fruktbodene og skulle kjøpe med meg noen plommer. Foran meg sto en eldre dame. Med en fin drakt og briller. Håret veloppsatt og en trillebag av kvalitet. Helt klart en dame i øvre middelklasse. Hun snudde seg plutselig rundt til meg og sa: Barnet mitt, er du snill og sier meg hva druene koster. Jeg ble litt forfjamset. For i hver oppstablete frukthaug så var det et tydelig prisskilt, og damen hadde briller på. Jeg lurte en brøkdel av et sekund på hvorfor hun ikke kunne bare se dette selv, og så *pang* slo det meg med en varme midt i magen, og jeg kjente jeg rødmet. Hun kunne ikke lese. Hun var analfabet.

Jeg opplyste henne om prisen på druene, hun smilte varmt til meg, og sa: Takk, barnet mitt. Jeg kjente jeg gikk i tenkeboksen. Jeg var 23 år selv, og kom fra en verden der de aller, aller fleste har hatt muligheten til å lære seg å lese og skrive. Så i min hverdag var det ikke noe jeg tenkte på at mange faktisk ikke har mulighet til å klare enkle ting som å lese skilt, en kassalapp, et brev eller motta kunnskap fra hele verden gjennom bokstaver. Andelen analfabeter i verden var bare et tall vi fikk lære på skolen, ikke en velkledd søt gammel dame som jeg akkurat hadde snakket med.
Og mange kunne ikke språk, for alt på TV var dubbet. Akkurat det samme som da jeg bodde i Frankrike, der alle filmer hadde fransk tale. I Thailand da jeg var der som 12 åring, var alt dubbet til Thai, men på en kanal på radioen kunne vi få originalspråket og skrudde da bare ned lyden på tv’n.
Så det er lett å se seg om i verden og fortelle hvordan tingene bør være. Da jeg jobbet som guide overhørte jeg mange lure nordmenn som lurte på hvorfor de lokale ikke bare gjorde slik og slik som nordmennene mente var lurt. Men innsikt i kulturen er essensielt. Det kan være skoen klemmer på hel andre steder enn det du i en brøkdel av et sekund observerer.
Så vi må fortsette å dele kunnskap. Slutte å se ned på andre kulturer som har andre prioriteringer og fokus enn oss her i nord. Vi kan lære av dem, og de kan lære av oss. Nordmenn som mener seg være et fredselskende folk, med barnetog på nasjonaldagen. 40 000 barn mobbes daglig på skolen, vi har flere nabofeider som ender opp i rettsystemet enn mange andre land og vi produserer og selger våpen, mens vi forsøker å bidra til fredsløsninger i fjerne land.
Så nordmenn var en gang kjente for å være naive, men det stikker dypere enn det. Vi vil ikke se. Vi vil ikke se oss selv, og den virkeligheten som mange lever i. Åpne øynene, se det som er, og kjenn etter i hjertet ditt hvor du har kapasitet og innsikt til å bidra. For en ting er sikkert. Vi må fremover, aldri bakover. Sammen.