Kategori: Tankespinn

Er du en danser, eller like du å danse? Jeg bruker ofte å sammenligne mediumskap med det å danse. Noen

Finnes det flere dimensjoner? Såkalte parallelle verdener? – personlig erfaring tilsier JA. Vi mennesker, dyr og planter kommuniserer via vibrasjoner.

Til deg som skylder på hunden. Har du noen sinne sett feks Nannyhjelpen? Der de voksne menneskene må endre seg,

Nå er vi der igjen. Fotballfans som lader opp til FIFA og Russlands store Fotball VM-eventyr. Pilsen er lagt til

Kjærlighetsguruen. Jeg har observert dette fenomenet mange ganger. Klienter som forelsker seg i terapeutene sine. Og jeg har hørt mannlige

Hvordan ta livet av en gammel mann.

 
Det er ganske enkelt. Som med min ste-bestefar. Han var langt oppe i 80-årene. Hodesterk, litt på med repetisjonsknappen joda, på skiturer, ute og reiste, og med legeærklæringen kjørte han bil selv. Frem og tilbake på arrangement og til og fra døtrene sine og alle barnebarna samt 3 oldebarn. En familieorientert mann, litt tørrpinn, men med et stort hjerte og snill som dagen er lang.
Han bodde ikke så langt fra Carl Berner i Oslo, et område bynært, men stille. En ettermiddag kom han og skulle hente bilen sin. Den sto der i området han hadde parkert den gjennom mange år. Bare denne gangen så var alle dekkene stukket hull i. Helt klart vandalisert. Litt fortvilet kikket han seg rundt og ganske raskt dukket det opp noen som så at han var kommet i en uheldig situasjon og sa de kunne hjelpe ham. Han ble glad og takket ja til hjelpen. Takken var at de ranet ham. De hadde helt klart gjort dette selv, og bevisst plukket ut et lett bytte som de kunne rane. Han sto jo der billøs og hjelpesløs. En eldre mann løper ikke gatelangs ved trusler.
Og dette gjorde ham redd. Det snek seg inn en redsel i ham, som gjorde at han ble utrygg i bilen, utrygg i sitt område utrygg i sin hverdag. Og hans radius ble betraktelig mindre, og turene ble ferre. Teknisk sett så var det ikke dette som gjorde at han til slutt døde. Men dette var på en måte starten på slutten.
Så til dere som utsetter folk for slike frykter. Mulig det kun er 5 minutters aktion, og cash i lomma. Men du kan ødelegge et helt liv og livskvaliteten til dette menneske. Et hvert menneske bør kunne føle seg trygg. Uten at andre preditorer står klar til å livnære seg selv ved å tråkke på og over andre. Dette gjelder i alle nivå og på alle plan. Skal liv, gi liv i stedet for å gi andre menneske utrygghet og redsel.
Vi må sammen skape en trygg fremtid. Vi må gi menneskene de verktøyene så de kan klare seg selv, og ikke gjøre andre dyr og mennesker og muiljøet til offer for egen smerte og redsel. Mennsket må lære seg mer om menneske og respektere alt liv.
 
 
 

Fant denne et sted der ute i cyberen, og fant ut at denne ville jeg dele med dere:
15 VEIER TIL Å FORBLI ULYKKELIG: 1. Forvent at andre skal gjøre deg lykkelig. 2. Skyld din egen ulykke på andre. 3. Bruk «hvis bare» så ofte du kan når det gjelder tid, penger og venner. 4. Sammenlign det du har med andre. 5. Vær alltid alvorlig. 6. Forsøk alltid å gjøre alle til lags. 7. Si aldri nei. 8. Hjelp andre, men la ingen hjelpe deg. 9. Betrakte dine egne behov som uviktige. 10. Om noen gir deg et kompliment, snakk det bort. 11. Om noen kritiserer deg, forstørr det. 12. Behold alle følelsene på innsiden. 13. Forandre deg aldri. 14. Vær aldri fornøyd med annet enn det helt perfekte. 15. Tilbring all din tid i fortid eller fremtid.
 
Så ditt valg!

Vennskap er å bidra med det du kan!
  
Jeg jobbet i Tyrkia som guide sommeren 1987 og sommeren 1988 kom vi tilbake så og si alle guidene til samme destinasjonen for å jobbe sesong to. Vi lærte fantastiske mye av å være her. Da jeg etter guideskolen i 1986 skulle velge destinasjon så ba jeg kun om å slippe party-destinasjonene. Jeg har aldri vært noe god på å ha det morsomt på kommando, så jeg var en dårlig kandidat for grisefester og badeland. Nei, gi meg gamle ruiner, historikk og kultur så er jeg i mitt ess. Og jeg var heldig, jeg fikk lov til å jobbe i Tyrkia, nærmere bestemt i Bodrum.
 
Sommeren 1988 så leide Tjæreborg Reiser en båt som vi tok gjestene (turistene) med ut på to – tre ganger i uken. Men klar det var ikke alle gjestene som det passet inn i deres ferieplaner de dagene vi hadde satt opp. Og inne i Bodrum sentrum lå det på rekke og rad Daily Boattrips, fine trebåter som tok turistene med ut på dagsturer i asurblått hav og bade i krystallklart vann og enkelte områder nesten som i et akvarium. En av disse båtene skilte seg ut. Kapteinen som jobbet på båten var omlag 40 år. Han var født og oppvokst i Bodrum. Han hadde vært sjømann i hele sitt liv og han spilte rolig musikk ombord og ikke heavy disco hele dagen så på de fleste andre båtene. Båten hans het Jasmin oppkalt etter datteren. Så når det kom gjester på kontoret som spurte etter daily boatrips og jeg så at dette ikke var party-people jeg brukte å gi dem navnet på Kaptein Ûnals båt.
En kveld da jeg sto sammen med noen kollegaer på en bar, så kom Kaptain Ûnal bort til meg og sa; Wenche, sender du meg gjester til båten? Ja, svarte jeg og forklarte ham måten jeg silte ut hvem som fikk båtnavnet. Han sa at han hadde lagt merke til at det alltid var veldig hyggelige og kulturinteresserte folk som kom. Og han sa at om jeg hadde en fridag, så ville han at jeg skulle få komme på båten gratis selv. Om jeg trengte å komme bort litt fra hotellomårdet og kontoret.
Jeg takket ja til det og allerede uken etter dukket jeg opp ved båten hans om morgenen. Jeg la meg oppe på taket av båten. Og de gutta som jobbet på båten lot meg være i fred. Jeg holdt meg vekk fra turistene som ellers var på båten, for som guide hadde jeg normalt turister rundt meg 24 timer i døgnet. Så en gang i uken dukket jeg opp nede ved båten, og stille og rolig lå jeg på toppen og leste.

En dag tenkte jeg at jeg burde betale litt for meg. Jeg spiste jo mat på båten, og fikk drikkevarer og tenkte at jeg burde legge igjen litt. Jeg sa det til Ûnal, men har bare blåste av meg. Så da jeg dro fra båten, sneik jeg meg frem ved roret og la litt penger foran i båten og balanserte tilbake over landgangen.
Et par kvelder senere kom han igjen bort til meg på en av barene. Han var sint i ansiktet og sa: Var det DU som la igjen penger på båten? Eh….. ja, pep jeg. Det der gjør du aldri igjen, sa han. Vi er venner, og venner gir det de kan! Du anbefaler båten min, og du får være med gratis på turer med meg. Du skal ikke betale! Eh… beklager da pep jeg. Men kan du i det minste gi det som tips til de som jobber på båten, som en takk fra meg for god service? Det er ok for denne gangen sa han, men aldri igjen!
Og slik var vennskapet verdsatt i Tyrkia. Det var alltid en ekstra stol, det var alltid en ekstra tallerken og det var alltid et ekstra glass. Ingen ble hold utenfor.
Jeg tenkte over det han sa. Og jeg forsto at han hadde helt rett. Vennskap var ikke å gi helt likt på vektskålen til en hver tid. Det handlet om å gi det man kan gi. Noen ganger er det gjenstander, det kan være noen kroner, det kan ofte være av din tid og støtte hverandre. I perioder så kan noen ha mulighetene for å bidra mer enn den andre, men universet vil alltid sørge for at vi får fordelt godene etter behov. Husk hun som jobber i blomsterbutikken synes også det er hyggelig å få blomster. Husk at han som alltid klarer ting selv, synes det er hyggelig at andre stiller opp for ham. Så vennskap er som kjærlighet. Den beste er den ubetingede, uten forventninger, krav, straff og represalier. Det vennskapet som oppstår av gjensidig respekt og beundring.
Har du spurt dine venner om 3 ord hvorfor de har valgt deg som venn?
Har du sagt til dine venner med 3 ord hvorfor du har valgt dem som venner?
Si det neste gang dere snakker sammen.