Pappa mistet håret
Pappa hadde i alle år fått mange kommentarer for det flott håret sitt. Mørkt med fall og selv i en alder over 60 år, så dro han til frisøren for klipp og tynning av det tykke håret. Ikke var det av den stålullvarianten heller, men mykt hår. Da han ble voksen ble det et salt og pepper hår i fine fall.
Så kom kreften og fyllte kroppen hans med sinte celler. Og han la sitt liv i hendene til legen. I løpet av dette året var han inn og ut av sykehuset, et par ganger på isolat og han fikk cellekur og stråling. Da håret begynte å ramle av i fjoner, så ba han min stemor om å hente barbermaskinen, og så barberte de vekk de siste underlige hårtustene. Håret kom tilbake senere mot slutten. Vi fikk ett år fra diagnosen til han sovnet stille inn en tidlig morgen på Radiumhospitalet
Jeg husker hva han sa til meg en dag vi snakket sammen. Han sto der med sitt hårløse hode, smilte til meg og sa: «Så rart, jeg har hele livet fått høre kommentarer og komplementer angående håret mitt, og jeg hadde nok mye av identiteten min knyttet til dette håret. Men nå når jeg mistet det, så oppdaget jeg jo at jeg faktisk er meg uten hår også.»
Hva er det du tror er deg selv? Hvilke ytre ting er det du tror er din identitet? Kanskje du er deg selv uten din egen kropp?
Hva er din historie?