Det er jo bare en katt
Ingen ønsker det. Likevel skjer det fortere enn du tror. Jeg kjører mye bil og det er ikke en eneste gang jeg setter meg i bilen at jeg ikke tenker at alle dyr, nå må dere flytte dere, for jeg ønsker ikke å kjøre på dere. Men så skulle det altså skje meg.
Jeg kom fra Drammen, og hadde normal fart på glatte og mørke veier. Og rundt en sving, der føk det en katt over veien. Jeg bremset litt og den løp forbi, og så skjedde det grusomme. Den snudde og løp tilbake! Grunnet snøen og brøytekanten så fant den ikke veien videre i mørket og valgte å snu. Det skulle bli skjebnesvangert.
Jeg hørte et kraftig smell, og visste med en gang at dette ikke gikk bra. Hjertet hoppet opp i halsen min og jeg fikk panikk. Ved nærmeste mulighet så snudde jeg bilen og kjørte tilbake. Om det var noe jeg kunne gjøre for katten, så skulle det gjøres. Men jeg var redd, livredd. Klokka var over åtte på en søndag kveld og jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme i kontakt med en veterinær på denne tiden av døgnet. Jeg kjørte sakte tilbake og der, mitt værste mareritt så lå pusekatten i veikanten og det var bevegelse som i kramper. Jeg begynte å skjelve og gråte. Jeg tenkte at jeg må gå ut uansett hvor redd jeg var, uansett hva som ville møte meg. Og for de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg har 2 hunder og en katt selv, og er enormt glad i dyr.
Jeg stoppet bilen på andre siden med nødblink på og i panikken fant jeg ikke signalvesten. Jeg gikk over veien, og smøg meg langs kanten så ikke andre bilder som kom rasende rundt svingen skulle treffe meg også. Jeg så at pusen hadde et stort sår ved nese, munnpartiet og hodet og at den blødde ut av munnen. Jeg løftet katten opp og bar den forsiktig over til den andre siden der jeg la den på en embalasjeplast jeg hadde i bilen. Dette lover ikke godt. Og nye kramper i katten. Jeg ringte febrilsk. Politiet svarte ikke, jeg ringte mange ganger til Modum politistasjon uten at noen tok telefonen. «Vi har fortsatt stor trafikk» sto jeg og hørte om og om og om igjen. Jeg ringte opplyningen igjen for å få viltnemda, men da måtte jeg via politiet. Og de satte meg over, og igjen sto jeg og strigrått og hørte på «vi har fortsatt stor trafikk, vennligst vent på svar». Jeg ringte desperat nedover telefonlisten min til veterinærer og han ene svarte, men sa de ikke kunne rykke ut. Jeg stor der og hørte på en veterinær, mens jeg hulket og så livet det denne katten ebbe ut. Katten viste nå tydelig tegn på store indre hodeskader og jeg viste at det var snakk om meget kort tid før det ville bli helt stille. Jeg tenkte med gru hvilke smerter den måtte ha hatt. Veterinæren begynte å trøste meg, han sa at jeg var jo veldig samvittighetsfull da som stoppet, og at de fleste bilførere bare kjørte videre. Og jeg forsto han ville være grei, men jeg levde jo. Det var katten som hadde fått smellen.
En bil stoppet for å se om han kunne hjelpe, han ba meg skru av langlysene på bilen, jeg så dumt på ham og tenkte at hvordan skal jeg gjøre det? Først etterpå slo det meg at en slik enkel manøver som jeg gjør nesten dagling, var totalt umulig for meg der og da. Typiske reaskjoner når man er i sjokk.
Jeg gråt og raste. Ingen som svarte på politistasjonen. Måtte jeg ringe nødnummer for å få hjelp? Men jeg visste det var nyttesløst med mindre det var personskade involvert. Og hverken jeg eller andre mennesker hadde synlige skader. Bare denne lille pusen som lå der, ødelagt. Og de menneskene som ville våkne opp dagen etter og savne pusen sin. Og som ville rope, og kanskje lete etter pusekatten sin. Og der på plastmebalasjen ville de kanskje finne den. Og jeg håper at de forstår at den som traff katten faktisk bryr seg. Og er superlei seg for å være involvert i at et dyreliv gikk tapt unødvendig.
Etter 45 minutter var katten helt stille, og jeg forsto at det lille livet var over. Den var fin i pelsen, så jeg forsto jo at dette var en katt med noen som var glad i den. Jeg la katten på brøytekanten, med plasten under seg. Og fikk en fattig strøst i at noen kanskje ville forstå at sjåføren hadde brydd seg. Jeg kjørte de 5 minuttene hjem til min eget hus og hentet hundene for en tur. Jeg lot de løpe glade rundt,ute og snuse mens jeg gikk og gråt og raste. Jeg ropte høyt inne i meg om unnskyld. Jeg VIL IKKE ta liv. Så jeg er trist inne i meg, men vet jeg må gi slipp. Så jeg tillater tårene å komme og jeg tillater meg å være litt sint for jeg vet at jeg gjorde alt som sto i min makt.
Og til deg som sier «jammen det var jo bare en katt» så forstår du ikke min og mange andres dype respekt for alt liv. Alles rett til å leve, alles rett til å unngå utnyttelse og å bli skadet av mennesker som ønsker å gjøre dette for egen fornøyelse eller vinning. Jeg har mistet mange «venner» på facebook fordi jeg legger ut bilder fra dyrevernsaker. De som har lært av light&love bransjen at «vi fokusrere bare på det positive». Ja det er greit nok, men pelsdyrfarmene forsvinner ikke ved at andre lukker øynene, utnyttelse og misshandling av dyrene blir ikke borte av 10 minutters healing fra en healinggruppe. Vi har alle et kollektivt ansvar for at jorden vi deler skal være et godt sted å bo. For alle, og ikke kun for de som tar seg rettighetene til dette.
VERN OM ALT LIV. Uten unntak, alltid, alle steder.