Du kunne gjort meg til drapskvinne
Jeg ante fred og ingen fare. Jeg hadde kjørt denne strekningen hundrevis av ganger før. Veiens alle humper, svinger, asfalthull, glatte partier, rolige strekninger og steder der det var fare for kø, alt lå inne i motorikken min. Partiene med stor viltdyrfare og fartsreduserte strekninger forbi skoler og overganger. Denne dagen var det et lett snøvær i luften, og veien var glatte. Jordene var snødekte og det var vinter i norgeslandskapet. Så jeg kjørte normalt. Jeg skulle bare hjem, og ville være hjemme om 5 minutter.
På en strekning med endel hus langs begge sider, sto en eldre mann langs veikanten. Han sto og speidet til høyre og venstre så jeg tenkte han så seg for før han skulle gå over veien. Postkassene til disse husene var på et stativ på den andre siden av veien. Han kikket mot meg, kikket i motsatt kjøreretning, kikket mot meg. Og jeg tenkte at han så meg. Han hadde sett 2 ganger i retningen av der jeg kom fra. Så jeg kjørte normalt videre. Men plutselig begynte den gamle mannen å GÅ UT I VEIBANEN!
Plutselig var jeg veldig våken. Jeg tenkte i en brøkdel av et sekund på valgene jeg hadde. Bremset jeg kraftig nå rissikerte jeg at bilen ville få skrens og jeg ville miste kontrollen. Kjørte jeg foran han, så ville jeg kunne treffe ham og samtidig havne ned en skrent med et stort tre på den andre siden, tutet jeg kunne han fryse midt i veibanen eller begynne å løpe ukontrollert til en av sidene. Jeg hadde et valg. Grøfta bak ham. Jeg svingte på rattet og dundret med hele bilen ned i den snøfyllte grøfta.
Jeg satt i 45graders helling med bilen, veltet over mot passasjersiden og kjente etter om jeg kunne kjenne alle kroppsdelene og om jeg kjente nakken, hodet, skuldrene. Kjente etter på pusten. Jeg hadde ikke begynt å kjelve ennå, men jeg regnet med at det begynte snart. Foreløpig var jeg sprengfull av adrenaling og tenkte forbausende klart.Men jeg var sint, jeg var rasende. Høyst sannsynlig redd for det som var så nære på å kunne ha skjedd. Jeg kunne ha drept en gammel mann! Uten å ville det, uten å føle at jeg hadde gjort noe galt. Han gikk jo for faen bare rett ut i veibanen selv! Men i henhold til veitrafikkloven ville det vært mitt ansvar å stoppe for alt som beveger seg langs og i veibanen. Selv om denne mannen selv hadde for eget maskineri gått ut i veien rett foran bilen.
Jeg fikk av meg beltet, heist meg ut gjennom døren som jeg nesten måtte dytte oppover. Og krabbet opp på veikanten. Mannen sto i postkassen og snudde ryggen til meg. Jeg ropte til ham, for jeg var forbanna og full av adrenalin. Jeg ropte at Hva faen er det du driver med! Du kan jo ikke bare gå ut i veibanen på den måten. Jeg kunne drept deg! Han prøvde å late som om han ikke merket at jeg snakket til ham. Så jeg forsto at han forsto hva han hadde gjort. Han snudde seg mot meg og sa: Ja, hadde du lysene på på bilen da? Jeg freste mot ham at Hallo! Lysene kommer på av seg selv når jeg vrir om nøkkelen i tenninga! Og han bare løp opp mot huset sitt igjen. Jeg så på hele ham at han visste, jeg så på hele ham at han var redd. Men det var jeg også. Redd og forbanna. Og jeg hadde nesten blitt en drapsperson, og jeg hadde bilen liggene i 45graders vinkel i en snøfyllt grøft. Ironoen var at jeg lå i en grøft, 200 meter fra fengselet.
Noen karer i en bil stoppet i veien og ropte til meg og jeg trengte hjelp. Jeg var jo litt på tuppa, så det var fristende å svare: Nei, ser det slik ut? Men jeg var takknemmelig over deres velvillighet og svarte: Ja veldig gjerne. De spurte om jeg hadde kjørt ut, og jeg svarte nei, jeg kjørte i grøfta selv for ikke å drepe en gammel mann. Og de bare så på meg med store øyne. Og en bil til stoppet og sammen fikk de dratt meg opp fra grøfta med et rykk. Bilen fungerte faktisk, og etter å ha børstet den fri for masse tettpakket snø, så kunne jeg kjøre de siste 5 minuttene hjem. Folk er som regel snille, mange er hjelpsomme.
Vel hjemme kom selvfølgelig reaksjonen. Jeg sto i dusjen og skalv og gråt. Jeg var sint, lei meg, rasende, forbanna og i sjokk. Jeg kunne ha drept noen. Så lett er det. Så fort kunne det skjedd. Så liten vilje og så lett.
Så det er lett å dømme når man leser om hendelser i avisene og hører om saker på nyhetene. Men det er aldri din jobb å være dommer. Plutselig en dag kan det være deg de snakker om, alt du burde og alt det smarte du skulle gjort i det rette øyeblikket. Og livet ga deg bare 3 sekunder å tenke på, og det meste gikk på instinkt. Du kan aldri øves opp til noe slikt, du kan aldri vite din eksakte reaksjon. Du kan aldri vite. Så unngå å dømme. De aller fleste menneskene av jordens befolkning kommer aldri bort i en slik situasjon selv, der marginene er på feil side, selv om nestenulykker skjer hver dag. Og det er lett å være snar med å være besservisser ovenfor de som faktisk passerer en slik grense. Vi kaller det flaks når det går vel i slike nestenulykker. Når marginene mellom katastrofe og seier er så små. Og jeg hadde måttet leve med, i hele mitt liv, å ha tatt livet av noen.
Jeg hadde flaks denne gangen, jeg valgte grøfta.