En perserkatt er landet
Da jeg flyttet på landet tenkte jeg at jeg hadde kapasitet til å ha en katt. Jeg hadde aldri hatt katt i hele mitt liv, men hadde jo mange venner som hadde katt og synes katter er fine dyr. Katten kom fortere enn jeg hadde trodd. Bare 1 måned etter at jeg flyttet ut på landet ringte en venninne og spurte om jeg kunne over ta en katt som måtte omplasseres. Katten var 2 år gammel, en orangfarget perser som hadde hatt det fint hos familien den kom fra, men de var blitt så allergiske. Og da katten ble levert her en dag i oktober, så kom eieren med rennende og hovne øyne etter kjøreturen med katten.
Plutselig hadde jeg katt.
Ja ha, der satt den. Vel, den lå egentlig. Oppe i sengen på gjesterommet. Jeg tenkte at den får ligge der til den er trygg på å komme frem. Jeg la merke til at øynene var veldig gjenklistret og katten kunne nyse opptil 50 ganger i døgnet. Skikkelige tegneserienys, der du nesten ser katten flyttes bakover for hver utblåsning. Jeg synes dette var merkelig. Lurte først på om den var forkjølet, men nei. Og den drakk ekstremt med vann. Hadde den sukkersyke? Jeg forsto instinktivt at «noe» var galt, men ikke kunne jeg noe om katter, og ikke om sære raser slik som en perser heller.
Jeg forsøkte å spørre der den kom fra. Men de sa at han er jo så flat i tryne, sikkert tett i alle kanalene, så det var bare å venne seg til det sa de. Hmmm tenkte jeg, dette stemmer ikke, for så teit er ikke naturen.
Så jeg bestemte meg for å spørre hjelperene mine, om hva jeg kunne gjøre. Og jeg fikk beskjed om at den manglet vitaminer og mineraler. Ok, men hvilke? Jeg satte alle vitaminboksene jeg hadde foran meg på kjøkkenbenken, og det ble plukket ut tre. Sink, magnesium og kalsium sto foran meg. Å få ned ei pille i kattedyret var klin umulig. Han skrek infernalsk og hang seg fast inn under huden med de tynne, små skarpe klørne sine. Ugh. Ny taktikk. Jeg kom på jeg hadde kjøpt en bitte liten morter og pillene ble umhyggelig knust og stappet inn i litt tunfisk. Puh! Det fungerte. Så i en fire, fem dager fikk katten denne cocktailen i maten. Og så åpnet den store vakre mandeløyne og sakte, men sikkert tok det enorme vanninntaket en mer balansert form.
Pusur hadde vært innekatt. Og her var det tun og døra sto oppe straks det var fint vær. Han dristet seg bort på trappa. Og satt og kikket ut litt. Så kom det litt vind, og om det blåste i pelsen hans, huket han seg sammen og lusket inn igjen. Men neste gang satt han noen trinn nede på trappa. Og så plutselig gikk han noen meter ut i gresset. Løftet potene og ristet litt på dem som om det var varmt der han gikk. Og så ble han plutselig en katt som liker å være ute litt. Går aldri lagt unna, og det er aldri snakk om lang tid. Men han elsker morgenturen sin ut. Helst rundt kl. 06 – lenge før vi andre egentlig hadde planer om å stå opp. På bildet under sitter han på vedsekkene og følger med på fuglene.
Og han er en cool cat – han går fint sammen med hundene. Litt rangordning er det. Den ene hunden forsøker å sjefe litt over katten i ny og ne. Men stort sett så går det fint. Pusur elsker gjester og er super sosial. Han rekker labben mot deg når han vil kjeles med og går etter deg når han er selskapssyk. Så jeg har en katt, han er nå 8 år gammel og jeg er veldig glad i det lille dyret. Når jeg jobber med healing, så er han den første som kommer og legger seg i nærheten av meg. Så takk pus, for alt du har lært meg. Takk for de musene du har fanget her hjemme, så slipper jeg å ta knekken på dem. Du er en liten tøffing med mye kjærlighet og elsker alle som elsker deg, tillitsfull og snill.
Ta vare på dyrene. Deres personlighet, deres indivualitet og deres kjærlighet til oss mennesker.
