Hva koster druene, barnet mitt?
Jeg var på markedet i Kadikøy i Istanbul. Vi er i året 1989, før Gulfkrigen. Dette området var et av de fine områdene i storbyen Istanbul, og det kunne lett sees på folks klær, frisyrer og bilene. Jeg gikk langs bodene og så alle de fristende tilbudene, masse med god frukt og noe annet småtteri jeg skulle få tak i.Jeg vandret inne i mellom salgsbodene i overflod. Sko, klær, kjøkkenartikler, bilder, matvarer, alt kan kjøpes her.
Jeg stilte meg foran en av fruktbodene og skulle kjøpe med meg noen plommer. Foran meg sto en eldre dame. Med en fin drakt og briller. Håret veloppsatt og en trillebag av kvalitet. Helt klart en dame i øvre middelklasse. Hun snudde seg plutselig rundt til meg og sa: Barnet mitt, er du snill og sier meg hva druene koster. Jeg ble litt forfjamset. For i hver oppstablete frukthaug så var det et tydelig prisskilt, og damen hadde briller på. Jeg lurte en brøkdel av et sekund på hvorfor hun ikke kunne bare se dette selv, og så *pang* slo det meg med en varme midt i magen, og jeg kjente jeg rødmet. Hun kunne ikke lese. Hun var analfabet.
Jeg opplyste henne om prisen på druene, hun smilte varmt til meg, og sa: Takk, barnet mitt. Jeg kjente jeg gikk i tenkeboksen. Jeg var 23 år selv, og kom fra en verden der de aller, aller fleste har hatt muligheten til å lære seg å lese og skrive. Så i min hverdag var det ikke noe jeg tenkte på at mange faktisk ikke har mulighet til å klare enkle ting som å lese skilt, en kassalapp, et brev eller motta kunnskap fra hele verden gjennom bokstaver. Andelen analfabeter i verden var bare et tall vi fikk lære på skolen, ikke en velkledd søt gammel dame som jeg akkurat hadde snakket med.
Og mange kunne ikke språk, for alt på TV var dubbet. Akkurat det samme som da jeg bodde i Frankrike, der alle filmer hadde fransk tale. I Thailand da jeg var der som 12 åring, var alt dubbet til Thai, men på en kanal på radioen kunne vi få originalspråket og skrudde da bare ned lyden på tv’n.
Så det er lett å se seg om i verden og fortelle hvordan tingene bør være. Da jeg jobbet som guide overhørte jeg mange lure nordmenn som lurte på hvorfor de lokale ikke bare gjorde slik og slik som nordmennene mente var lurt. Men innsikt i kulturen er essensielt. Det kan være skoen klemmer på hel andre steder enn det du i en brøkdel av et sekund observerer.
Så vi må fortsette å dele kunnskap. Slutte å se ned på andre kulturer som har andre prioriteringer og fokus enn oss her i nord. Vi kan lære av dem, og de kan lære av oss. Nordmenn som mener seg være et fredselskende folk, med barnetog på nasjonaldagen. 40 000 barn mobbes daglig på skolen, vi har flere nabofeider som ender opp i rettsystemet enn mange andre land og vi produserer og selger våpen, mens vi forsøker å bidra til fredsløsninger i fjerne land.
Så nordmenn var en gang kjente for å være naive, men det stikker dypere enn det. Vi vil ikke se. Vi vil ikke se oss selv, og den virkeligheten som mange lever i. Åpne øynene, se det som er, og kjenn etter i hjertet ditt hvor du har kapasitet og innsikt til å bidra. For en ting er sikkert. Vi må fremover, aldri bakover. Sammen.
