Tommervik.no

Hun snakket om kjærlighet og det evige liv
 

Jeg våknet en morgen og få sekunder etter at jeg hadde begynt å komme til meg selv, kjente jeg det som om jeg var i en massivt bilulykke. Kræsjet var så kraft  og at jeg ble slengt tilbake igjen. Jeg hadde knapt rukket å våkne og så opplevde jeg denne kraftige smellen. Her i mellom tåkeland og våken tilstand.  Huff tenkte jeg, hva nå da. Hvordan skulle jeg tolke dette? Ville noen av mine nærmeste komme ut for en ulykke? Skulle jeg selv kjøre ekstra forsiktig? Var det noe speiselt på nyhetene? Jeg tenkte jeg bare fikk være oppmerksom. Ikke så mye annet jeg kunne gjøre. Jeg kunne jo ikke begynne å leve dagen min full av redsel. Nei, jeg fikk bare være oppmerksom og tilstede. Ingenting spesielt skjedde denne dagen. Ikke noen store nyheter angående noen ulykker, ingen venner eller bekjente, over hodet ingen ting spesielt.
Neste morgen våknet jeg igjen av et kraftig smell.
Og dag nummer tre skjedde det samme.
Og dag nummer fire. Og fremdeles ingen mer informasjon som fulgte med dette voldsomme bilkrasjet.
Dag nummer fem kom. Og jeg bestemte meg for å finne ut hvem det var som forsøkte å kontakte meg. For dette var ikke tilfeldig lengre, dette var det helt klart en intensjon bak. Noen fra den andre siden forsøkte å kontakte meg. Jeg snakket med denne personen høyt og jeg sa: Hei, jeg forstår at du førsøker å kontakte meg. Men jeg forstår ikke hvem du er. Kan du utvide bildene du sender meg så jeg får flere detaljer. Og jeg la meg tilbake på puten igjen og slappet av i øynene for å tillate bildene å jobbe.
Først så jeg en betongsøyle der bilen tydeligvis hadde krasjet. Så etter noen minutter mer, så jeg en bilvei gjennom en liten tunnel, som en undergang. Bildet ble større og større, jeg kunne nå se store majestetiske trær langs veibanen utenfor den lille tunnelen. Og så skimtet jeg, nei, kunne det være, herre jemini det måtte være, nei dette er ikke sant, for der dukket konturene av Eiffeltårnet opp.

Jeg var i Paris, og den eneste jeg vet som som døde i en kraftig bilulykke i Paris er…………. nei, det kunne ikke være, jeg turde ikke tenke tanken fullt ut…….. Lady Diana? Og så grøsset jeg kraftig, gåsehuden sto på hele kroppen og jeg ble gråtkvalt og øynene ble fyllt med tårer. What! Her hos meg, jeg tenkte at nå hadde det rablet for meg. Nå var det egoet mitt som spilte meg et puss, at jeg var blitt stormannsgal. Og om det i så fall var henne, så ville jeg jo aldri tørre å fortelle det til noen. Folk ville jo tro at jeg forsøkte å være noe spesielt, ja for jeg kunne jo aldri si til noen at Lady Diana hadde vært en tur innom. Jeg vil jo bli oppfattet som et seriøst medium, ikke en hight-fligh person som finner på alt mulig tull for å få oppmerksomhet.
Så fikk jeg roet meg ned, og energien hennes var fremdeles tilstede. Jeg så nå ansiktet hennes henge over meg på høyre side. Det blendende og sky smilet, den fikse hårfrisyren og de klassiske ansiktstrekkene. Jeg tenkte at om hun aksepterer meg, så skal da jeg akseptere henne også.
 
Hun dukket opp hver morgen i omlag en ukes tid. Og hun pratet om kjærlighet. Om det å føle seg elsket og det å elske med hele sitt hjerte. Rent og uten å bekymre seg for å ikke bli elsket tilbake. At hun selv først i den siste tiden hadde følt seg elsket som person, det hadde tatt henne mange år med jobbing med seg selv for å klare å kjenne denne følesen. Hun pratet om privileget der hun hadde fått møte mange fantastiske mennesker. Både de som hadde gjort noe spesielt eller de som brukte alle kreftene sine på bare det å overleve. Og hun ble alltid fyllt av respekt og kjærlighet over disse menneskene som behold evnen til å gi av det de hadde. Og hvordan det gleder henne å se hvordan folk omfavnet henne og sønnene hennes og troen på det gode. Hun ville at jeg også skulle oppleve denne følelsen av å bli elsket, uten å være redd for å bli såret, tråkket på og forlatt. At jeg måtte stole på hjertet, som er så sterkt og som har slik en kraft og vilje. At jeg måtte stå opp for meg selv, og vite at jeg en dag ville nå mine mål. Så lenge jeg var tro til meg selv og beholdt lyset inne i meg.
En uke senere var samtalene over. Hvertfall for denne gang. Det hender i ny og ne at hun dukker opp når vi har felles meditasjoner, og da er det som regel flere som har sett henne samtidig. Så hun har helt klart fortsatt sitt virke, der hun sprer kjærlighet, håp og glede til folk som trenger det.
Om det virkelig var Lady Diana som besøkte meg fra den andre siden, det vil jeg nok aldri få vite 100%. Det kan jo være åndeverden brukte henne som symbolikk for at jeg skulle forstå budskapet. Men jeg må jo innrømme…….. at innerst inne………… har jeg en liten tro på at jeg faktisk hadde besøk av The Peoples Princess.

Allergi mot pompøse menn

Jeg er stort sett frisk, men en allergi har jeg. Pompøse besservissere av hankjønnsgender i 50-60 års alderen som tror de kan alt, vet alt og som skal fortelle andre hva som er de korrekte interesser, de korrekte bøker, korrekte tv program og de korrekte samtaleemner. Dessverre så er en del av disse svulstige karakterene ganske tydlige i deler av mediabildet. Og der de går så langt inn i iroeniens landskap, at det mest av alt ligner forfinede dueller, med muskedunder og corder. Bakgårdskatter med silkehansker.
 
Og du lille mann, ville det overrasket deg om jeg fortalte at vi andre også faktisk har et liv? At vi andre også har mestret, tapt, seiret og klatret opp igjen. At vi tør å vise nærhet og omtanke, uten å være redde for ryktet vårt om at vi skulle være svake. Og at diplomer og utmerkelser aldri vil nå opp til de arr og merker våre liv har gitt oss. Både de synlige og de usynlige.
 
Så du får sitte der på din høye hest. Et trygt sted, der du slipper å søle til skoene, har oversikt og kan holde godt i tømmene. Men en ting skal du vite. At den dagen du drister deg ned her i blomsterengen til oss som står her på bare føtter, så er du hjertelig velkommen. Stå her og sanse blomster, gress og strå. Puste dypt og erkjenne at jo faktisk, så enkelt kan livet være. One day………
 

 
 

Hva koster druene, barnet mitt?

Jeg var på markedet i Kadikøy i Istanbul. Vi er i året 1989, før Gulfkrigen. Dette området var et av de fine områdene i storbyen Istanbul, og det kunne lett sees på folks klær, frisyrer og bilene. Jeg gikk langs bodene og så alle de fristende tilbudene, masse med god frukt og noe annet småtteri jeg skulle få tak i.Jeg vandret inne i mellom salgsbodene i overflod. Sko, klær, kjøkkenartikler, bilder, matvarer, alt kan kjøpes her.
Jeg stilte meg foran en av fruktbodene og skulle kjøpe med meg noen plommer. Foran meg sto en eldre dame. Med en fin drakt og briller. Håret veloppsatt og en trillebag av kvalitet. Helt klart en dame i øvre middelklasse. Hun snudde seg plutselig rundt til meg og sa: Barnet mitt, er du snill og sier meg hva druene koster. Jeg ble litt forfjamset. For i hver oppstablete frukthaug så var det et tydelig prisskilt, og damen hadde briller på. Jeg lurte en brøkdel av et sekund på hvorfor hun ikke kunne bare se dette selv, og så *pang* slo det meg med en varme midt i magen, og jeg kjente jeg rødmet. Hun kunne ikke lese. Hun var analfabet.

Jeg opplyste henne om prisen på druene, hun smilte varmt til meg, og sa: Takk, barnet mitt. Jeg kjente jeg gikk i tenkeboksen. Jeg var 23 år selv, og kom fra en verden der de aller, aller fleste har hatt muligheten til å lære seg å lese og skrive. Så i min hverdag var det ikke noe jeg tenkte på at mange faktisk ikke har mulighet til å klare enkle ting som å lese skilt, en kassalapp, et brev eller motta kunnskap fra hele verden gjennom bokstaver. Andelen analfabeter i verden var bare et tall vi fikk lære på skolen, ikke en velkledd søt gammel dame som jeg akkurat hadde snakket med.
Og mange kunne ikke språk, for alt på TV var dubbet. Akkurat det samme som da jeg bodde i Frankrike, der alle filmer hadde fransk tale. I Thailand da jeg var der som 12 åring, var alt dubbet til Thai, men på en kanal på radioen kunne vi få originalspråket og skrudde da bare ned lyden på tv’n.
Så det er lett å se seg om i verden og fortelle hvordan tingene bør være. Da jeg jobbet som guide overhørte jeg mange lure nordmenn som lurte på hvorfor de lokale ikke bare gjorde slik og slik som nordmennene mente var lurt. Men innsikt i kulturen er essensielt. Det kan være skoen klemmer på hel andre steder enn det du i en brøkdel av et sekund observerer.
Så vi må fortsette å dele kunnskap. Slutte å se ned på andre kulturer som har andre prioriteringer og fokus enn oss her i nord. Vi kan lære av dem, og de kan lære av oss. Nordmenn som mener seg være et fredselskende folk, med barnetog på nasjonaldagen. 40 000 barn mobbes daglig på skolen, vi har flere nabofeider som ender opp i rettsystemet enn mange andre land og vi produserer og selger våpen, mens vi forsøker å bidra til fredsløsninger i fjerne land.
Så nordmenn var en gang kjente for å være naive, men det stikker dypere enn det. Vi vil ikke se. Vi vil ikke se oss selv, og den virkeligheten som mange lever i. Åpne øynene, se det som er, og kjenn etter i hjertet ditt hvor du har kapasitet og innsikt til å bidra. For en ting er sikkert. Vi må fremover, aldri bakover. Sammen.